Å gi råd til folk, uten at de spør om det, prøver jeg å unngå. Året 2014 ble et år jeg selv spurte flere om råd. Det er ekstra godt at noen stiller seg til disposisjon og ber for meg. Noen gir praktisk hjelp, og andre låner meg sine ører. Likevel ble dette et år jeg valgte å be om profesjonell hjelp. Når det oppstår situasjoner som krever mer enn jeg kan forvente at venner og familie kan stille opp på, er det godt at det finnes profesjonell hjelp.
Takk til dere som på ulike måter har bidratt til at det siste halvåret har endt godt for meg.
Det er viktig for meg å snakke sant om livet. Kan jeg ikke det, blir det problematisk å leve. Denne høsten var det vanskelig å omgås andre mennesker, og min lengsel nordover ble ytterligere forsterket.
Kina Crow Looking for just the right word
Psykolog gjennom Rask psykisk helsehjelp ble en god støtte, og jeg ble kjent med hva selvmedfølelse innebærer. Pusterommet, som drives av konstellatør/traumeterapeut Marit Bekkestad Jensen, innbyr til fri pust. Der fikk jeg satt opp intensjonskonstellasjoner, og har jeg prøvd ut ulike tanker. Blant annet jobbet jeg med dette å bidra, og det å flytte nordover igjen.
Hos psykologen har jeg arbeidet med noe av det samme. Jeg kom heller ikke utenom å trekke pusten der, slik at jeg måtte kjenne på de kroppslige reaksjonene og følelsene bak ordene. Det er lettere å bedrive intellektualisering enn å kjenne på følelsene og det som skjer i kroppen. Jeg kavet en periode med å finne "noe" jeg kan bidra med.
Gjennom konstellasjoner kom jeg fram til at jeg måtte gi slipp på det å skulle bidra... "Styrke og utvikling gjennom anerkjennelse av det som er", som Marta Thorsheim sa, da jeg tok grunnutdanningen i Flergenerasjonell Psykotraumatologi. Det er gjennom det å anerkjenne det som er jeg greier å gå videre. Akkurat nå er det ikke viktig å bidra slik jeg har gjort før. Jeg kan ikke drukne det lille barnet i meg.
Gjennom konstellasjoner kom jeg fram til at jeg måtte gi slipp på det å skulle bidra... "Styrke og utvikling gjennom anerkjennelse av det som er", som Marta Thorsheim sa, da jeg tok grunnutdanningen i Flergenerasjonell Psykotraumatologi. Det er gjennom det å anerkjenne det som er jeg greier å gå videre. Akkurat nå er det ikke viktig å bidra slik jeg har gjort før. Jeg kan ikke drukne det lille barnet i meg.
Viktig å bidra?
På min 59-årsdag sendte jeg oppsigelse. Tanken på at jeg ikke skal bidra gjør noe med selvtilliten, igjen... Hva er det egentlig som gjør at det å bidra er så viktig. Skam over ikke å ha en jobb gjør seg gjeldende, men legen har rådet meg til å si opp, og det rådet har jeg valgt å følge.
Livets alkymi dreier seg vel om å bearbeide dritten, før gullet kan hentes ut? Jeg møter mine livsproblemer med ulike tilnærmingsmåter. Intellektualiseringen er en overlevelsesmekanisme, og ingen god mestringsstrategi. Om jeg skal finne gullet må jeg inkludere følelsene.
Kunstnere hjelper meg å finne ord... og høsten 2014 har jeg hatt både glede og nytte av kunst. Livet er noen ganger urettferdig. Jeg kan ikke leve uten å risikere å oppleve urettferdighet, men jeg kan unngå å bli oppspist. Jeg har nytte av at jeg tidligere har jobbet med grensesetting i selvorganiserte selvhjelpsgrupper.
For noen år siden fikk jeg diktet "Privat huskeregel" av Kolbein Falkeid
Privat huskeregel
Du skal ikke klistre fine øyeblikk
opp på veggene i tankene
og forgylle dem med lengselen din.
Du skal kjøre spettet
hardt innunder arrete hverdager
og vippe dem opp.
En etter en.
Det er derfor livet har deg på mannskapslista.
Arrete hverdager kommer igjen, men kan jeg ta bedre vare på fine øyeblikk? Kanskje er det nødvendig for meg å finne mer ut av problematikk rundt projeksjoner? Er det mitt eller ditt? Er jeg god nok som jeg er? Er jeg fanget i egne tanker om at jeg hele tiden må grave i mitt eget indre for at relasjoner til andre skal bli bedre? Jeg har flere spørsmål enn svar jeg går inn i det nye året med. Erfaringen min er at det etter kaos kommer orden. noen spørsmål dunster bort, og de det er viktig å få svar på, kommer det et svar på. Det gode på slutten av året er at jeg merker at det nytter å ta dypdykk. De ulike mestringsstrategiene mine utfyller hverandre.
Det gjør meg så utrolig glad å lese hva noen av de samfunnsengasjerte menneskene jeg har kontakt med skriver i forbindelse med årsskiftet. Da er det håp, tenker jeg. Det er mange nok som ikke opp!
I 2015 vil jeg omgi meg med livgivende mennesker, som ikke har vært redd for å bruke spett på seg selv. Øyeblikkene sammen med min lille hund er noe av det mest livgivende jeg kan tenke meg. Hans utgangspunkt var en tilværelse som gatehund i Romania. Bestisen, Båti, og jeg skal vandre nordaførr igjen. Jeg kjenner på en boblende glede når jeg vet at jeg neste år skal vandre langs strender, samle på sjøglass, rekved og steiner. For en frihetsfølelse det gir meg å tenke på det!
Godt nytt år med en av våre nord-norske artister:
Maria Haukaas Mittet: Heim
Skrevet av: Siv Helen Rydheim, 31.12.2014
Mitt nordvendte hjerte publisert på bloggen http://endringer.blogspot.no/
Om den selvlærte kunstneren Kina Crow
Skriving som egenterapi v/Sondre Risholm Liverød
Aftenposten om selvmedfølelse
Om den selvlærte kunstneren Kina Crow
Skriving som egenterapi v/Sondre Risholm Liverød
Aftenposten om selvmedfølelse
